Se for deg at du befinner deg i den situasjonen som kommer nå:

Du står på et lite jorde, en liten gressflekk som minner om et jorde. Sola skinner, og du aner fred og ingen fare og det er en tunnell der. Ut av stillheten vokser en høy‐pitcha motordur fra tunnellen. 

Lyden øker og øker i volumstyrke... Og så smetter de ut! Torbjørn Røe Isaksen i tet, Jens Stoltenberg like bak, og DER! kommer Siv Jensen, som fyrer av tre røde skall! De fyker rett mot neida,

jeg snakker selvfølgelig om våre folkekjære venner i Mario Kart‐gjengen! Det var DE som kom fykende ut av tunnellen, ikke sentrale skikkelser i norsk politikk, men spillerne, eller "karakterene" i dette spillet. De var de som føk forbi deg. Og nå lurer du på blant annet dette, vet jeg:

Hvordan kan denne livlige og lekne, folkekjære gjengen sammenlignes med politikerne våre? Hvordan kan man se de tre sentrale arenaene Luigi Raceway, Beach og Mario Stadium som metaforer for de sentrale politiske arenaene Stortinget, Dagsnytt 18 og plassen foran Princess Toadstools slott ? Og traff Siv Jensen noen av motspillerne med skallene sine? Disse spørsmålene skal du få svar på ASAP ved en senere, ikke‐eksisterende anledning.

Alle mennesker; fargede eller hvite med jobb, og noen få representanter fra den lekne og folkekjære "folk flest"‐kategorien har et forhold til denne livlige gjengen: Wario, Toad, Bowser, Princess, Mario, broren til Mario ‐italieneren Luigi, Donkey og den folkekjære grønne dragen Yoshi. Når man tenker på sin personlige favoritt godt plassert i en Gokart‐bil, kan man nærmest kjenne det klø i Z‐knappfingeren,

pekefingeren på venstre hånd. (Keivhendt? Trykk her) Og alle som har sittet én eller flere perioder på Stortinget kan nærmest kjenne det klø i hoppefingeren, den som trykker på R1, pekefingeren på den høyre hånden. Og ALLE kan skjønne hvor enkelt det ville vært å skrive en weblogg om paralleller mellom gaming‐verdenen og den politiske verdenen.

Lett, ja! 

Det er jo dét man tenker på når man skal sette igang med å skrive noe som forhåpentligvis kan bli stående som en bauta som pryder plassen utenfor Princess Toadstools slott langt inn i evigheten. Inn i en tid der europeiske gamle menn skal 3D‐animere denne bautasteinen inn i kommende Mario‐spill vi ikke engang kan forestille oss! Ja, kanskje Mario World Cup Kart Racing for eksempel, på consoller

som vi ikke engang kan forestille oss, kanskje noe så sykt som en consoll som er kjemperar? Ikke vet jeg. Jeg bare spør, jeg! 

Men det er når man skal forme en slik evigvarende weblogg at man også spør seg: hva er det som er lett å skrive? Og gaming er det jo veldig lett å skrive om, og å ha forutsetning for å kaste seg inn i den politiske debatten, er ikke lenger forbeholdt elleville drosjebilsjåfører med psykopatiske trekk. Dette har nettopp bloggesfæren sørget for; at minstekravetfor innsikt som kreves å kunne delta i denne debatten har blitt dratt opp på et såpass høyt nivå at det jommen ikke er lett! Men følg med nå, gutt/jente i klasse 6/7 på Måløy/Randsbu/Flokanes ungdomsskole, og som er plassert i midlertidig/permanent omsorgsbolig: Nå kommer høydepunktet i teksten, denne blått‐skall‐aktige teksten som vil føre til et politisk maktkifte, beskrevet med en metafor der Luigi (Torbkørn Røe Isaksen) leder an idet vi trer inn i siste runde av valgkampen. Bak ham Toad (Jens Stoltenberg) og hakk i hæl Wario (barmhjertig, omsorgsfull, solidarisk og sosialistisk, et herlig forbilde, og en bra karakter på spillet. Han er liksom så ond på utsiden, men det er bare et skall, for inni er han myk og snill. Og redd. 

Vi mennesker lager ofte slike "skall". Bruker det som et knep for skjule hvem vi er. Skjule hva vi er laget av, og hva vi står for. Er liksom ikke så farlig da. Hvis vi ikke viser oss selv ordentlig frem, blir jo ikke fallhøyden så stor! Vi kan bare le med, og lett skli inn. Men slik er i alle fall ikke Wario! Han er seg selv ett hundrede prosent!)

Og det er nå han plukker opp uendelig sopp som varer i en tidsbestemt periode. Trikset da, er å trykke Z så fort du kan, mens du legger deg helt inntil veggen til venstre, og dermed kapper svingen, og går forbi nazi‐toad. Nå er løpet lagt for resten av valgkampen. Og på sidelinjen står Bowser‐Erna (hahahaha! LOL!) og skjelver! Og spiser. Bowser spiller ikke selv engang, for hun er så jævlig feig. Står og skjelver og spiser på sidelinjen......

Inn i tunnellen nå, det går fort, det går litt for fort! Neida. Men det går veldig fort, det går LITT FOR FORT. Neida, neida. Men det er spennende, dét er poenget. 

Hitlerjugend‐Luigi treffer en spørsmålstegnboks, men får bare et lusent bananskall. Han legger det rutinert ut i "stjerten" for å beskytte seg mot eventuelle skall som kan komme bakfra. For bak er jo Wario. Og hvis han skyter et skall, er det lurt av Luigi å ha et bananskall hengende "der bak".

Sosialist‐helten vår plukker opp grønne skall, også skjer det mye crazy greier også vinner Wario fordi han er best.

Det var en som heter Big‐Al som lærte meg at Wario er best. (Big‐Al som i ett ord, ikke Big......Al, som i den folkekjære fengselskokken fra Lars Saabye Hitlersens oppvekststroman Blodets Bånd)

Jeg kan egentlig tenke meg hvor min Al står politisk. Rett og slett fordi han er en smart og kul fyr. Og det vil vi jo alle være. Og det er jo jæskla lett, egentlig. Man må for det første passe på å ikke aaaa‐lltid vinne. Også må man ha en morsom replikk på lur. 

Sånn som hvis en kompis av deg skal dra på fisketur en helg, og du skal på byen, og han spør: "Jaaaa, skal det være med noen jenter når dere skal på byen, da?" Hvorpå faren din smetter hodet ut av tunnellen og svarer:"Man tar egentlig ikke med seg fisk på fisketur, da!"