Sent en junikveld, i en liten fjellby i Arizona, går en mann ut på plattingen på sitt lille, men koselige hus langs hovedveien inn til sentrum. Kona står inne og rydder opp etter kveldsmaten. Ungene er for lengst i seng. Mannen setter seg ned på en litt falmet benk ved inngangsdøra. Han studerer malingen og innser med et sukk at det nok er på tide å gå over benken med noen penselstrøk igjen. Like fullt setter han seg ned på benken. Han stirrer tankefullt ut i landskapet foran seg. En bil kjører forbi. Musikk dunker fra det forbikjørende fartøyet. Mannen kikker ned i fanget.
Litt lenger nede i veien, et par hundre meter unna, dukker to silhuetter opp i horisonten. De beveger seg - sakte, men bestemt - i retning mannen. I dét bråket fra bilen legger seg, kan man høre ord utveksles mellom dem. De prater, ler, er stille en stund, før praten igjen går sin gang. De beveger seg stadig i retning mannen.
På plattingen har mannen fått selskap av sin kone. Hun står i døråpningen og kikker forsiktig på sin ektemann.
-Går og legger meg jeg da, ymter hun frampå.
-Kommer snart, svarer mannen. -Kan du ikke gå og pusse tennene så lenge?
Hun ser på han i noen sekunder før hun lukker døren bak seg og går inn.
Mannen strekker seg og stønner forsiktig.
Silhuettene i horisonten har kommet nærmere. To runde silhuetter, små av vekst. De kan nesten se ut som to appelsiner der de nærmer seg i det fjerne. Appelsiner, eller tomater. Praten går. Latter, samtale, stillhet, samtale igjen.
Mannen kikker opp fra fanget. Det er lyden av nok et fartøy i det fjerne som har fanget hans oppmerksomhet. På den ellers nokså utrafikkerte veien hvor han har bygd sitt hjem, er biler på denne tiden av døgnet et nokså sjeldent skue.
-Det var da voldsomt, tenker han for seg selv.
Plutselig får han øye på to silhuetter. Uten at han har vært klar over det, har de stadig nærmet seg hans plassering like ved veien. Mannen gnir seg i øynene. Han blir ikke klok på hva det er han ser foran seg. Han kjenner den lokale faunaen godt nok til å skjønne at dette ikke er dyr. Mennesker er det i hvert fall ikke.
Bilen i det fjerne er ikke lenger fjern. Like rundt svingen, ville mannen antatt - dersom det skulle falle han for godt å anta noe som helst. Det gjør det ikke. Mannen er mer enn nok opptatt av de to små skapningene i veien foran seg. Visst ser de ut som tomater, men tomater kan vel ikke gå langs veien på denne måten? Han reiser seg nølende opp og går sakte i retning veien. Han kan høre svak mumling fra skapningene. Engelsk. De to små tomat-lignende skapningene prater engelsk med hverandre. Mannen klyper seg i armen. Han prøver å forstå, men forståelsen er utenfor rekkevidde.
Samtidig nærmer bilen seg. Mannen kan se frontlysene i sidesynet, men er mer enn nok opptatt av mysteriet han nettopp har oppdaget. Tomatene har lagt merke til hverken mannen eller bilen, og fortsetter utrettelig sin ferd langs veien. Plutselig får den ene øye på bilen. Bare få meter unna, kjører den rett mot dem. Tomaten gisper og prøver å rope til sin kamerat: -Watch out!
...
Bilen forsvinner bak neste sving. Tomaten som først oppdaget den kikker seg forvirret rundt. Den flakker med blikket og prøver å lete etter kameraten sin. Den går i sirkler, leter, går videre, men finner ingenting. Plutselig stopper den opp. Den har fått øye på noe. En halvmeter unna skimter den en flekk på bakken. Er det? Det kan vel ikke være? Det er bilspor i den mørkerøde flekken. Innerst inne vet tomaten hva som har skjedd; En knust tomat ligger livløs i veien.
Den levende tomaten står ubevegelig og stirrer på sin døde kamerat. Lyden av bilen som traff den har lagt seg. Stillhet.
Tomaten subber etter hvert sakte videre i samme retning som før. I stillhet går den forbi mannen, som bak en busk har vært vitne til det hele. Mannen feller en tåre. Et lite hikst utbrytes. Tomaten stopper opp og snur seg. Den kikker tilbake til stedet hvor kameraten nå ligger, og åpner munnen for å si noe til sin tapte venn:
-Hey, come on, catch up! :D
